Sidsel Amundsen
| - intervju i Discover Turkey Magazine 8/5/2016 |  |
| Kan du fortelle litt om deg selv. Når og hvorfor du kom til Tyrkia? | |
|
Tyrkia var et land jeg absolutt ikke hadde på min ønskeliste over feriemål. Urolighetene fram til slutten av 90-tallet var skremmende. Jeg kunne ikke forstå dem som hadde vært der – og stadig vendte tilbake…. |
Utbyggeren Kurt Safir hadde startet utbygging i et område som het Mahmutlar. Et bondeland uten mye annet enn kyr og høns, men med et stort potensiale. Og leiligheten lå nesten direkte på stranden. Det var umulig å fly fra Norge dit på høsten/vinteren – enden på det hele ble å kjøpe usett. Risikoen var liten, for utbyggeren tok kun 10% som et bindende kjøp (normalt etter tyrkisk standard) – og jeg kunne vente med resten til jeg en dag kunne komme ned og få skjøtet. Det var mulig i januar 2004 – via Danmark. En lang eise ned, lenger hjem igjen. Det tok 36 timer å komme fra Alanya til Oslo, men reisen var verdt det. Besøket i Mahmutlar var verdt det. Prospektet løy ikke, jeg følte at dette området ville bli så mye mer enn hva den gang var.
Det var ingen Izmir-søknad på dette tidspunktet. Dagen etter ankomst – bar turen til skjøtekontoret – et trangt lite «kott» på havna. Der mottok jeg skjøtet og den største blomsterbuketten jeg noensinne har fått. Jeg lurte på om dette var vanlig – og fikk da svaret: Velkommen som første nordmann med skjøte Mahmutlar! Akkurat i det øyeblikket tenkte jeg som eneste gang: Oj, hva har jeg gjort nå? Men pionerånden tok over igjen – og jeg tenkte på hvor mange nordmenn som sikkert ville komme senere….
Heldigvis møtte jeg noen flotte mennesker her, som ble mine gode venner. Jeg traff Halil og Sibel Șirin allerede i 2004 – i et tyrkisk bad de leide i hotellet like ved meg. Dette vennskapet førte til vår bedrift «European Beauty», som veldig mange av Mahmutlars innbyggere kjenner godt til i dag. Halil er en av de få tyrkere som forstår og jobber etter de prinsipper vi har i vårt eget land når det gjelder firmastruktur og personalpolitikk. Og begge har den drivkraften jeg selv setter i høysetet: Skape gode arbeidsplasser og inntektsmuligheter for mange familier her, framfor å berike seg selv.
Jeg vil benytte anledningen til offisielt å takke dem for de muligheter de har vært med på å gi meg som en innflytter her i Tyrkia!
Alanya og Mahmutlar når du kom og nå, er det stor forskjell?
Er det noe jeg reflekterer mye over, så er det nettopp dette. På godt og vondt. Det er positivt å se hvilke endringer som har skjedd i systemene. Om noen synes noe kan være komplisert nå – skulle de ha prøvd å gjøre ting her i disse tidligere årene. Og veldig få kunne engelsk. Noen kunne tysk, så jeg var glad dette var mitt tredje språk. Men man var totalt prisgitt mine gode venner her.
I Alanya har gamle bygninger blitt pusset opp eller erstattet med nye. Og veiene er atskillig forbedret. Butikkene er ikke lenger boder under en bygning. Det er butikker som vi er vant til hjemmefra. Kjøpesenter har kommet. Alanya er blitt en ganske så moderne by. men veien var kortere til dette der enn i Mahmutlar.
Den lille landsbyen jeg kom til, uten skikkelige gater. Uten en bank eller vekslingskontor. Med noen få lokale spisesteder, for det meste i noen vakre hager som fantes her den gang. Et par matbutikker – de man i dag ser som Süpermarket. DET var Mahmutlar. Min nærmeste nabo var ei geit. Han bodde i første etasje i bygningen ved siden av Euroresidence 3. Hadde høy til mat og en madrass til å sove på (eller kanskje den var fylt med høy også). Jeg hilste alltid på ham når jeg passerte på min vei til å kjøpe nylagte egg og hjemmelaget ost hos «nærbutikken».
Uten noe særlige gater, var det desto færre biler. Og de som fantes – fikk meg til å føle at jeg var tilbake på 60-70 tallet. Barndommen. Og det var kanskje akkurat dette jeg fant så utrolig appellerende! Alt gikk sakte, ikke noe stress….
Men jeg så noe i gjennom 2005-2006 – som skremte meg. Byggevirksomheten. I starten av 2007, sto det 17.000 tomme leiligheter i lille Mahmutlar. Det begynte å likne en spøkelsesby. Det var da jeg bestemte meg for å gjøre noe. Jeg samlet all informasjon jeg kunne om byen og området. Hvilket var veldig vanskelig på den tiden. Men etter 6 måneders intens innsats – hadde jeg nok stoff til å lage nettsiden om Mahmutlar.
Ikke bare på norsk, siden er i dag på 7 ulike språk. Misjonen med den er gjort – mange, mange flere har kommet og fylt opp de 17.000 leilighetene. Men for dem som fremdeles søker etter et godt sted å reise til, ha en feriebolig i – er den enda nyttig som en promotering av byen så mange av oss er blitt så glade i. Og etter siste bygge-boom, er dette kanskje en nødvendighet?
Du driver med mange prosjekter for barn og dyr. Hva inneholder disse?
Jeg er født i Norge – og som så mange nordmenn (takket være at mange systemer har vært på plass lenge der) – kan jeg kalle meg en ressurssterk person. Helsen min sviktet totalt i Norge. I Tyrkia fikk kroppen en bedre hverdag. Og de ressurser jeg har kan brukes – til det jeg selv kjenner riktig. Hjelpe de svakeste i samfunnet. Jeg tror at verden er balansert på den måten. Noen er gitt muligheten til å gjøre mer – men det man kan gjøre mer – burde gagne de som ikke har hatt denne muligheten. Egoisme har ødelagt balansen og skapt en verden med store skjevheter. Lille meg og lille deg kan ikke snu en hel verden – men vi kan gjøre noe akkurat der vi selv er. Nok mennesker som gjør dette – og ringvirkningene vil være store nok til faktisk å rette opp mye av skjevhetene….
Mitt hjerte brenner for dyrene, som ikke kan si ifra når de blir dårlig behandlet. Og det var grusomt å se hvordan det var her i 2004-2005. Vi var noen få den gang, som tok oss av alt på fire bein i Mahmutlars gater. Det gleder meg stort at det i dag er så mange som gjør dette og at vi får så god hjelp av dyrlegene her. I tillegg har mentaliteten endret seg drastisk blant lokalbefolkningen. Steinkasting er byttet ut klapping og mating! Vel, du ser noen få tilfeller enda – men etter å ha satt dem på plass…..gjør de ikke det mer…..
Jeg var sen med å velge å få barn – da jeg ikke ville la jobb og karriere gå foran dem. På det tidspunktet jeg selv kjente at jeg ville trappe ned og prioritere barn, fikk jeg kreft. Og naturen satte på denne måten en stopper for morsrollen. Men heldigvis hadde jeg da allerede mange barn både i familien – og i hjelpeprogrammer – som trengte meg. Barn settes til verden uten å bli spurt. De velger ikke sin familie. Og de av dem som blir født inn i fattigdom, i voldelige familier eller familier som ikke bryr seg – fortjener at noen utenfra kan og vil bistå dem.
Jeg startet Barnas Brobygger i 2003 – for en jobb vi begynte på i 2000 i Latvia. Det var enklere å ha en organisasjon i Norge som sto for innsamlinger. Spesielt fordi vi også kunne gi skattefradrag. Men hovedgrunnen var at jeg ble oppfordret av norske myndigheter til å søke om statsstøtte til et gigantprosjekt i Lativa. Prospekt ble levert – og responsen var positiv – med unntak av at Lativa i 2004 fikk klarsignal for EU-medlemskap. Siste linje i brevet lød: «Prospektet er så godt, så vi anbefaler å finne et annet land.» Vel, jeg gjorde det. Fant et annet land. Men tilliten til myndigheter, som bare påfører unødig ekstraarbeid – er borte. Det Barnas Brobygger vi driver i forhold til Tyrkia, har jeg valgt å kalle «en paraply for alle som ønsker å gjøre noe for de svakeste». Alle som deltar, er brobyggere.
Alt nødvendig arbeid for å rapportere til norske myndigheter, gjør jeg selv. Men det som ikke er nødvendig å gjøre innenfor rammene av norsk lovgivning, vil være papirarbeid som tar vekk verdifull tid til barna her. Vi har Barnas Brobygger for dem – ikke for paragrafryttere og byråkrater. Og eneste lønn vi har hos oss, er belønningen av å se tomme øyne bli fylt med liv – det å vite at nok et barn har en bedre framtid.
I Tyrkia kan vi operere legalt ved å benytte en mottakerorganisasjon, satt opp som et firma. Dette gjorde vi allerede da vi startet hjelpearbeidet her nede. Å skape/bygge organisasjon (dernek) i Tyrkia er et langt lerret å bleke. Vi har prøvd det to ganger (i kombinasjon med forening for nordmenn/utlendinger her), men endte begge ganger opp med så mye byråkratisk arbeid og kostnader – at det spiste opp tiden og ressursene vi kunne bruke på barna. I Norge velger man organisasjon, fordi dette er en forenklet versjon av et firma. I Tyrkia er dette motsatt. Men her står et firma i seriøsitet, ganske mye høyere enn en organisasjon – takket være bl.a. obligatorisk autorisert regnskapsfører. Jeg vil anbefale denne formen for «organisasjon» for alle dem som ønsker å jobbe aktivt med hjelpearbeid i Tyrkia.
Det finnes mye å lese på nettsiden til Barnas Brobygger – men for dem som synes det er for omfattende, kan jeg kort informere her. Vi har to hovedformål i Tyrkia:
- Hjelpe barn som er født i familier de aldri ville ha valgt. De fleste av våre fadderbarn har kun mor eller far. Og til tross for mye kjærlighet, kan barn heller ikke bare leve av det. Det må finnes mat og tak over hodet også. I noen familier med begge foreldre tilstede, finnes det fedre som drikker og/eller spiller bort pengene. Det er like viktig å ta vare på disse barna. Men ingen mottar penger i hånden. For å sørge for at barna får det de trenger, kjøper vi dette inn selv for dem. Vi er der for barna!
- Jobbe med framtidens ledere av samfunnet. Dette kan høres merkelig ut. Hvem er framtiden? Barna. Vi opprettet en speiderbevegelse i 2012. Denne er vokst som ren speiderbevegelse til å omfatte godt over 100 barn i uniform (disse går i arv). Men dette er kostnadskrevende. Vi kan ikke ha flere enn dette – uten atskillig mer økonomisk støtte. Men det er heller ikke en overordnet målsetting. Det viktige er ikke hvor mange de er – men hva de gjør. Og hva de påvirker. Alle elever på skolen deres (1600 i alt), bestreber seg etter å bli en speider. Og de gjør alle de samme gode gjerninger som speiderne gjør. De lærer de samme gode holdninger. Og en av de fineste ting jeg personlig setter stor pris på, er deres arbeid med gatedyrene. Blant disse barna vil vi ikke finne steinkastere. Vi finner matere og flere som ønsker å bli dyrlege!
En særdeles viktig funksjon hos speiderne og alle barna rundt dem – er at de har fått et positivt forhold til oss «utlendinger». Det tok ett år, før foreldrene var villige til å møte meg. De var – som mange vil kjenne igjen fra Norge – ikke spesielt glade for den fremmede kulturen vi bringe med oss. Mange var ekstreme i forhold til rasisme. Etter første møte – og mange, mange deretter – og i tillegg barnas stadige beretninger hjemme – er en hel lokalbefolknings holdninger endret. Å være en brobygger, er ikke bare å bygge bro mellom fattig og rik. Vi ønsker å bygge broer mellom kulturer, religioner, kjønn, aldersgrupper – ved å være nøytrale i alt vi gjør. Og der er speidergruppen og dens tilhengere et av de beste verktøy. La barna se og føle hva som er rett for dem å gjøre. Lær dem å innordne seg i et samfunn med dets nødvendige regler – samtidig som de får ta del i alt det vakre som finnes. Gi dem valgmuligheter for sitt eget liv. De er vår framtid!
Det var du som fikk SAS fly til Gazipasa. Hvordan foregikk det?
Vel, det er blitt nevnt flere steder. Men – det var nordmenn i fellesskap her – som fikk denne viktige seieren. Alt jeg har gjort – er å sette fokus – samle folk. Jeg har fulgt denne flyplassen siden jeg kom hit. Laget først en gruppe blant irene (før nordmenn kom) – med opprop om å åpne flyplassen. Når nordmenn kom, laget jeg nettside om flyplassen. Prøvde å få Norwegian til å komme, da de allerede var i Antalya. Gikk til og med så langt at jeg ville få leaset et fly (da GZP var i gang med fly fra Nederland) – som skulle fly fra Rygge til GZP på en høsttur. Men når litt for få var villige til å si konkret at de ville være med – kjente jeg at prislappen kunne bli temmelig høy. Og for meg ble den høy, helsemessig – alt jeg gjorde med dette prosjektet, ga meg 4 prolapser i nakken. Lå uten å kunne røre meg i 3 måneder, men takket være god behandling her – kunne jeg komme meg over i rullestol. Og etter 3 måneder der, kunne jeg sakte komme tilbake til «livet».
Takk og pris hørte SAS på folket. Og jeg må ærlig innrømme at en av de morsomste dager i mitt liv (som fly-entusiast) var 03.07.2012. SAS skulle lande, men i kommunikasjon på telefon med informasjonssjef Knut Morten Johansen – fikk jeg vite at de kun hadde fått muntlig landingstillatelse for jomfruturen. Jeg klarte å overbevise ham om at muntlig er det samme som skriftlig i Tyrkia. Og flyet skulle lande. Men så viste det seg at flere som ventet på Gazipasa hadde fått beskjed om at det ville bli Antalya – og var på vei med private ordninger dit. Det var umulig å nå dem. Dermed endte det med Antalya for SAS den dagen. Likevel: Det å sitte og overbringe beskjeder til ventende piloter – var nesten like morsomt som det ville vært å sitte i cockpiten selv!
Hva liker du best med Tyrkia?
For en gangs skyld, kan jeg svare kort!
Tyrkias fantastiske utvikling på så kort tid. Jeg er like imponert over hva som har skjedd her fra 2002 til i dag – som Atatürks oppbygging av landet på hans tid. Til tross for noen tilbakeslag, til tross for medias fremstilling av landet (som forstår ofte har veldig subjektive påvirkninger) – jeg ser et Tyrkia som har endret sin posisjon, sin økonomi og holdninger til noe som mange ikke ville trodd under siste statskupp i 1997. Jeg har like mye følelser for dette landet i dag – som mitt fedreland.
Du reiser mye, hva er ditt favorittsted i Tyrkia?
Etter å ha sett Istanbul sammen med «innfødte» - ser jeg denne byen, under overflaten av travelhet og turisme, som et godt eksempel på et sted hvor alle kulturer, religioner og folkeslag kan leve i skjønn forening. Noe som fasinerer meg enormt. Akkurat slik Istanbul har vært til alle tider. Thorvald Steen har beskrevet dette på en suveren måte i sin lille bok «Historier om Istanbul».
Den delen av meg som har historie som en stor lidenskap, var besøket i Çatal Höyük som en enorm opplevelse. Slike steder må man se, men så lukke øynene – for å fange de svunne tider i lyder, lukter og impulser man ikke en gang kan forklare.
Det vakreste stedet i mitt minne, er uten tvil Kappadokia. Og det som fikk meg til å kjenne meg som «nordmann» igjen er Davraz vintersportssted i Isparta. I vår umiddelbare nærhet, Gazipașa. Jeg var nær ved å flytte dit i fjor, fant en vakker dal – som minner om et mini Romsdalen. Men fornuften tilsa at det er lettere for en nordmann med visse skavanker – å bo i Mahmutlar. For alle som vil ta en dagstur – opp i en «trollstige» og se seterbruk som vi kjenner dem – vi har en fantastisk sådan innerst i den vakre dalen i Gazipașa.
Hva kan folk finne på å gjøre i Alanya? Dine anbefalinger.
Lev livet slik du selv finner det positivt her.
Er du her for strand og sol – det har vi nok av.
Er du her for historie – vi lever midt oppi en skattkiste.
Er du her for fred og ro – vi har en praktfull natur og mulighet for å reise tilbake i tider da alt «sto stille».
Er du her for fest og moro – nyt dette i partysonen rundt havnen i Alanya.
Er du her av helsemessige årsaker – klimaet er bra, maten sunn, og vi har et suverent helsevesen.
Er du her for velvære – vi har et hav av behandlingsformer for kropp og sjel.
Er du her for maten – skjønner du fort hvorfor Tyrkia er rangert som et av de land med størst mangfold i smak og antall retter.
Er du her med barn – vi har alt et barn kan glede seg over på tur med foreldre.
Er du her som pensjonist – ser du fort at det er atskillig lettere å nyte livet med en pensjon her.
Vet du ikke hvorfor du er her? Vel, du vil fort finne ut at uansett grunn til at du kom, vil du hver dag lære noe nytt om både samfunnet her – og deg selv!
Hva trenger Alanya? Hva må gjøres her?
Alanya trenger bedre markedsføring. Selvfølgelig er det mange utbedringer kommune og øvrige myndigheter kan gjøre. Men så langt er det gjort en god jobb på kort tid. Som sagt, den utviklingen jeg selv har sett her fra tidlig 2000-tall, er temmelig imponerende. Jeg vil gi mye ros til alle dem som har stått bak denne.
Alanya fortjener å få flere besøkende. Og kanskje flere som ønsker å bosette seg her. Når man «vet veien», er det et enkelt og greit samfunn å leve i. Men som sagt, markedsføring. Jeg håper alle vi som er glade i Alanya, gjør en jobb som ambassadører for byen – i våre hjemland. Det er slik mange har kommet hit. På anbefalinger fra andre. Dessverre har media gjort at mange er blitt noe engstelige for Tyrkia. Min intensjon er å bringe det media hit som kan vise hvordan vi egentlig har det her.
En annen sak det burde jobbes mer med her, er å sørge for at alle som kommer hit beskyttes mot å bli ofre for noen av dem som ikke har rent mel i posen. Det er så altfor lett å la seg lure, når språk og kultur er annerledes. Og luringene selv, kommer både herfra og fra ulike land. Og dessverre, istedenfor å følge de strenge normer man bruker i sitt eget land, velger f.eks. mange boligkjøpere snarveier. Det er gjort en del allerede for å stoppe mulig svindel – men det er et lite stykke vei igjen. Med blant annet å gjøre meglerstatusen like streng som i Norge. Inntil dette er på plass – er det opp til hver og en å sørge for å gjøre sine kjøp trygge. Jeg benytter anledningen til å gi rådet: «Betal aldri for en vare, før varen leveres.»
Hva er dine anbefalinger til de som vil reise til Tyrkia?
Ta med deg fornuft og gode holdninger i bagasjen. Men legg igjen fordommer og negative tanker hjemme. Nyt hver dag, hver kveld og alt du finner av glede her. Lev livet, slik du fortjener å leve det – i vår vakre del av verden. Føl deg trygg – hvor enn du reiser i verden er det farer – men husk at du også kan snuble i teppekanten i din egen stue som det siste du gjør….
Les om landet vårt, se litt dypere enn de store overskriftene. Du vil finne det meste du kan være interessert i – akkurat her. Reis hit for din egen del. På dine egne kriterier. Gjør som oss: nyt livet som finnes rundt oss her. Velkommen skal du være!
